Sandøya, Tromsø 27.05.12

Lenge sia nå. Har ikke fått meg til å skrive noe på flere måneder. Har heldigvis mye å tenke på, skole, jobb og politikken er gode skylapper, som holder meg på rett spor. Men du er der uansett. Jeg er feig.

Du fikk aldri se hvordan Pappa bor på Sandøya. Jeg er her nå, og jeg husker tilbake til sommeren 2009, da vi brukte et par små formuer i kontantkort på å bli kjent, og å bli forelska, som vi kom fram til mens jeg var her ute. Husker jeg også fortsatt blogga ganske hyppig på det tidspunktet, om jordbær og bading. Fin sommerferie det der. Var en lang sommer også, før vi endelig fikk møttes, om det var mot slutten av ferien, eller etter skolestart om høsten husker jeg ikke. Haha, det er altså utrolig kleint å møte noen man har blitt kjent med over nett. Det er en sjanse å ta da, og for ei tid det var. Vi hadde, og vil alltid fortsette å ha, dette turbulente forholdet som er umulig for noen å forstå. Ikke at vi så ofte forstod noe særlig.

Det er rettssak og stor ståhei i media for tida. Jeg har litt vanskelig for å følge med på heile greia, det har ikke vært noe lett å forstå eller forholde seg til det på en god måte. Jeg har egentlig vært ganske feig. Jeg innrømmer såpass. Men faen, som jeg savner deg. Er vel ingen som kan bestemme hvordan jeg skal kunne sørge eller følge med på det.

Huset knaker og det piper om hjørnene, pappa sier ?han er storm i kastene?. Jeg liker meg godt her. Spesielt når det er dårlig vær, trur jeg. Mye brettspill og kakao da. Vi fikk altfor lite tid sammen, unge, dumme og travle som vi var. Faen for ei tid. Nå også. Alltid noe. Jeg sendte melding til deg den dagen, nei, det var dagen etterpå. Til H også, for jeg var ikke sikker på om det kunne stemme, hadde ikke snakka med deg på lenge, men jeg visste jo du var med. Men at du var der ute, håpa jeg bare du ikke var. Jeg skreiv noe av det samme til dere, at jeg håpet virkelig dere var trygge, og om dere var der, at jeg tenkte på dere, og at dere var i hjertet mitt. Og der sitter dere fast. E også, men forholdet mitt til han var ganske annerledes, for jeg så han oftere, og vi kjente ikke hverandre så godt som du og H, og H var igjen også forskjellig, fordi vi har kjent hverandre i så mange år, og vært så nære. For ei tid. Godt da at det er storm ute, og varmt inne så det er andre ting å tenke på.

Jeg tenker mye på deg. Jeg liker å tro at jeg tenker mer på de gode tinga enn de kjipe, og det kan vi håpe. Du er med meg, og jeg bruker stadig smykket ditt nå og da. Jeg håper du fortsatt leser her innimellom. Hjarte

 

HTL

Jeg husker smilefjeset vårt, og jeg kjenner på meg at du gjør det også.

Hei, du. Dette er litt som vår gjemmeplass, det var for deg jeg åpna bloggen igjen, pus. Haha, pus du liksom.

 

Jeg reiser snart til Bodø, og da jeg skulle finne smykket jeg har etter farfaren min, så gikk det ikke. Jeg ville feire denne jula med deg, men jeg finner det ikke. Nå vender jeg meg rett til deg. Her, hvor vi møttes. Det var ikke her vi ble kjent, men det var her vi møttes. Du har ikke slutta å være med meg, jeg var redd for det, at du skulle gå videre uten meg, for å snu litt rundt på det. Jeg er glad for at du fortsatt har meg, for at dette kan være som en av de gangene da vi etter fleire måneder så hverandre i tre minutter da toget stoppa, og ikke slapp hverandre før toget nesten bevegde seg videre, da vi krangla over Facebook-post fordi vi var redde for å miste hverandre, men møttes igjen da du var på gjennomreise hos meg, siste gangen. Vi veit at vi ikke reiser fra hverandre, vi veit at det måtte være sånn, at livet ikke slutta der men at et par timer med litt pinlig stillhet var så mye bedre enn å ikke sees, å sitte i hver vår ende av verdensveven. Vi endte ikke opp på det samme stedet, men så gjør vi det allikevel, fordi, vi er her.

Her inne, i hjertet ditt, i mitt, og her, på bloggen.

Du hater tegnsettinga mi, og det er kanskje derfor det blir som dette. Men, ser man på innleggene mine før og etter deg, så blir det bedre, for du var virkelig på den rettskrivninga mi, å som jeg skreiv dårlig. 

 

Nå, og i tjuefire timer til, er det fem måneder siden rettskrivning slutta å bety noe. Lenge.Lenge var det mye som slutta å bety noe. Men du betyr noe, og i rettskrvning har jeg deg, i hver referanse til Transformers, i "Bøn frå Helvete", i heile den plata, det er ikke bare at jeg kjenner deg jeg takker for, for å unngå å skrive en roman. Men jeg kommer tilbake hit. Det lover jeg, og denne gangen skal jeg ikke glemme bursdagen din, eller forsove meg til den ene timen du er i byen min, jeg skal komme tilbake.

 

Ta vare på smykket ditt til jeg finner det.

Om å komme hjem.

Jeg opplever ofte for tida at jeg ikke drar hjem til min kjære mor, men heller til min kjære kjæreste. Høsten er ei tid for refleksjon, kose seg med ei god bok, nyte fine turer i fin natur, og lignende.

Jeg så gjennom gamle skoleoppgaver, og kom over ei omgivelsesskildring jeg aldri leverte, skreiv om hvordan det er når jeg kommer hjem. Nostalgisk som jeg så ofte kan være, bestemte jeg meg for å dele dette med eventuelt interesserte.

Datert 18.11.2009, "Arbeid med noveller".

    Jeg kjenner lukten før jeg er ferdig å fiske fram nøkkelen, og det er litt fint, fordi det er sånn det burde være når man kommer hjem etter en lang dag. Lukten er jo god, det er en blanding av en tomatsuppe som står og putrer på ovnen, og det som henger igjen av litt for mye av en litt for stram røkelse kvelden før. Døren nesten trekker seg selv opp, på grunn av en skeivhet i dørkarmen, og jeg må holde den igjen så ikke den gjør merket bak dørhåndtaket dypere. Det er jo tross alt ikke vår leilighet, så en viss respekt skal man jo ha. Sliten etter å ha gått opp to etasjer subber jeg gjennom gangen som lyses beskjedent opp av en lampett ved døra til stua og noen spot'er som peker mot det mørknede trepanelet i taket. Jeg faller nesten mens jeg strever for å kle av meg skoene, men støtter meg mot veggen, som egentlig ikke ble så pen da vi beiset den lysere. Lyden av skoene som triller bortover i gangen gjaller som et ekko ned i trappeoppgangen, siden jeg ikke lukket døra etter meg. Dens skjærende knirking kiler meg i ørene, og jeg smeller den igjen, så lufttrykket åpner døren inn til stua. Jakken slenger jeg inn den åpne døra til rommet mitt, før jeg sprinter inn til kjøkken og tomatsuppe.

     

Jeg likte dette. Det er nesten et år siden jeg skreiv det, men føler at det stemmer godt fremdeles.

 

Hva er det beste du kommer hjem til?

 

En høstforkjølet hilsen;

HTL.

På bussen som i korridorene på skolen.

Vi går rett forbi alle sammen, holder oss for oss selv, og blir sjokkert om noen vi ikke kjenner sier hei til oss på gata, i kø på butikken, eller på bussen. Det er ikke bare i statene vi okkuperer vi bygger murer, nei - mellom oss, og rundt oss bygger vi murer, vegger som skal beskytte oss mot fremmede både mennesker og kulturer, like barn leker best, eller hva?

Det er selvfølgelig sosiale forhold jeg skal snakke litt om nå, i det moderne samfunnet hvor jeg meg og meg sjøl alltid kommer i første rekke. Vi har venner, vår private elite med mennesker vi anser som verdige vår oppmerksomhet, men hvordan får vi disse? Kan man bare bli venner med et menneske man synes ser interessant ut, for eksempel i gangen på skolen? Nei, åpenbart ikke. Dere har jo ikke noe til felles, annet enn at dere går på samme skole, kanskje ikke det en gang. 

Sånn lever vi, vi ser hverandre hver dag, ja, vi kan til og med smile til hverandre, men tør vi å ta kontakt? "Hei, du virker interessant, jeg ser deg jo hver dag, men har liksom ikke tenkt på å innlede en samtale før nå - jeg heter Herman, skal vi leke sammen?" Nei, ikke faen. Dette skjer ikke, du kan lytte så mye du vil, men den linja hører du ikke noen si. I alle fall svært sjeldent. For sånt gjør man ikke i det norske samfunnet. Vi sier "ikke snakk med fremmede", men vi sier ikke at det er greit å satse litt - du kan jo alltid vinne på det! Nå er det riktig nok ganske naivt av meg å påstå at det er trygt å snakke med fremmede, for det er det jo sikkert ikke alltid. Men slik er nå en gang jeg. Naiv, ovenfor mennesker, men kanskje jeg bare er trygg på meg selv. Jeg gir mine medmennesker tvilen til gode, og her er tvilen viktig! 

Jeg siterer Karpe Diem, fra deres sang Love And Hate: "En venn var en fremmed som du møtte mange ganger."

Så, hvorfor er det sånn at vi kun kan omgås de vi omgås fra før? Er det blitt feil å være åpen og inkluderende? Vel, vi lever i et samfunn hvor vi vil fremme oss selv. Det høres kanskje ut som jeg er tidenes pessimist, men den gang ei. Jeg er ei objektiv tilnærming til akkurat dette, og dette er min analyse av hvordan jeg ser de sosiale systemene rundt meg, min oppfatning av hva som skjer, og litt av hvorfor. Vi oppdrar  våre barn til å tenke fortjeneste, personlig sådan, og da skal man helst omgås med de man kanskje tjener på å omgås. I tillegg opererer vi med noe som kalles fremmedfrykt, og det er et biprodukt av akkurat det samme samfunnet, samfunnet hvor like barn leker best. "Vi burde holde oss til våre egne for å være trygge, og for å sikre oss en bra framtid." - det der kunne like godt ha vært et ekte utsagn, ikke bare noe piss jeg skreiv for å illustrere hvor gal den tankegangen er...

Men det får være det for denne gang. Kanskje har dere som leser dette noen interessante tanker om dette eller andre tema dere vil dele med meg, så kan det jo hende jeg får noe å tenke på, slik at jeg kanskje kommer på noe å rable ned. :)

Ha en videre fin kveld, og etter hvert også ei god helg!

Herman

Vennskap til innkjøpspris.

I disse sommertider, går tida med til annet enn grubling og skriving, det er klart. Jeg har nok tenkt, som de aller fleste ofte gjør om sommeren, på framtida. Jeg har laget meg en enda klarere idé og skisse for hva jeg gjør det neste året.

Men noe har jeg fått tid til å gruble på, nemlig tema for dette innlegget, er vennskap. Og da spesielt vennskap sett i sammenheng med kjærlighet, og/eller kjærlighet i vennskap. Jeg er oppmerksom på at man pleier å si at, "vennskapet er et forhold uten kjærlighet", eller "et forhold er å elske bestevennen sin". Jeg har nemlig fått meg en ny beste venn, eller, et vennskap har utviklet seg videre, og blitt til et utrolig godt vennskapsforhold. Det morsomme er - derfor jeg ser det i sammenheng med kjærlighet - er at jeg var en stund usikker på hva jeg følte for henne. Jeg tror det er viktig å vite hvor man har seg selv, før man kan vite hvor man har sine beste venner. 

Hva utgjør vennskapet som kanskje har sprunget ut fra gryende følelser? Jeg tror det er nødt til å bli (fortsette å være) dritbra. Det at man er åpen om den typen mulige utviklinger i følelser, i vårt tilfelle en selvfølge, da vi ønsker å være venner, og ikke mer, er svært viktig, fordi man kan vite hvor man har hverandre, og kjenne hverandre bedre. Når det gjelder å være trygg på andre mennesker, er det mange som er som meg (tror jeg?), som har litt vanskelig for å komme tett på folk, men når det skjer, skjer det fort. Jeg har ikke mange virkelig nære venner, men de jeg har av den typen, vi er som om vi har kjent hverandre i mange år.

Det uformelle forholdet, vennskap. Åpenhet, det å kunne være nøytral i beskrivelsen av hverandre, å kunne være partisk og inhabil, og snakke i mange timer. Å slappe helt av med et annet menneske, å elske og å hate hverandre, være der når ingen andre er det.

Mulig jeg ikke fikk sagt så mye nå, er litt trøtt og sånt, og konsentrasjonen er ikke helt på topp.

Har du opplevd at det kan være vanskelig å slippe seg selv, slippe tøylene litt, det lille øyeblikket som skal til for at du slipper noen inn? Mulig dette ble et nogen lunde langt spørsmål, men jeg lar det stå til.

God natt alle flotte, verdifulle, ekte mennesker!

Herman - Vi prates!

Sommer og sånt.

Det begynner å ligne sommer, også her i Bodø. Om ikke mange timene reiser jeg nordover for å besøke min far, bror og andre gamle venner i Tromsø. Håper været der er like bra, og at det holder seg de neste to ukene.

Det er lett å bli i godt humør i disse lyse tider, og det gleder meg, for når folk er glade, smitter det! Jeg har ikke noe fornuftig eller spesielt å skrive om, så jeg vil egentlig bare gi alle ei oppfordring til sommeren, som man kan notere seg bak øret eller hvor man ønsker: Smil! Smil til kjevene deres gjør vondt, spre glede og ha det fint, bli kjent med andre sommerglade mennesker, spis is, bad, prøv nye ting, og ta sjanser. 

Sommeren er ikke bare en pause, men også en ny omgang, et mellomspill, og en oppvarming til det nye jobb- og skoleåret som begynner til høsten. 

Jeg har klipt håret (litt, vel og merke), kjøpt meg et par badeshorts, og satser på en flott sommer, for meg, deg, og alle du kjenner eller ikke har møtt enda!

God sommer, uansett hvor på den ganske klode du skulle befinne deg. Nyt sola, nyt regnet, nyt skyggen, nyt alkoholen, jordbærene, rekene, vennene, vannet, sommerflørtene, og slapp av - fordi du fortjener det. Haha, reklameklisjéer er morsomme. ;-)

Jeg takker for meg, og kommer nok ikke til å være overivrig på bloggen i sommer, men jeg kan jo feire litt, i og med at jeg nå har hatt denne bloggen, mer eller mindre aktiv, i over ett år!

Vi snakkes - Herman :-D

Shit just got real.

Har fiksa litt på headeren, og skal blogge deretter. 

Vi fikk egentlig vikar i denne timen, matematikk dobbeltime. Men han hadde ikke helt oversikten stakkar, så vi fant ut i fellesskap at  det var helt greit å gi de som følte de trengte det,studietid, siden alle har så mange slitsomme prøver rett over helga. Jeg for min del, kan ikke så utrolig mye mer om befolkningsteori og de greiene der etter disse timene.

Han karen hadde ikke introdusert seg, så jeg fant det passende å stille han noen korte spørsmål om hva han het, om han har fast ansettelse og så videre. Etter hvert kom vi inn på fritidsinteresser og den slags, og før han tyve minutter senere sluttet å snakke, visste jeg historien bak hans merkelige dialekt, (Bodø, Hardanger, Vestlandet generelt, lang historie, lover...) og at han er ganske interessert i geografi og historie, selv om han ikke underviser i noen av disse fagene.

Awesomeness.

PJAAT :D


Tja, nå er det vel lunch, og jeg må vel finne folka (les: tusle til bordet ved musikk-klasserommet) og kombinere spising med sosialisering. Yeah. 

Etter skolen, som er ferdig kvart på ett i dag, skal jeg vente til halv tre på ei venninne, og så skal vi finne på noe, for første gang på lenge. Det blir nok kos. 

Jeg har egentlig bestemt meg for å sitte på biblioteket i den tida, men om noen har bedre forslag, kan dere betrakte det som en oppfordring til å kommentere masse usaklige, herlige ting man kan bedrive (les: bederve) tida si med.

 HTL - Vi Blogges!  Zarniwoop(woop) <3

Faen.

Eksistensielle spørsmål. Bestandig når det går bra... Jaja.

Vi Blogges. Klem, Herman

Regner med at jeg kommer på et tema etter hvert.

:-D

Okei, da har vi oss et tema. Jeg skal skrive, om det alltid så hyggelige, alltid så vennlige, smilet.

Vi kan alle smile. Enten det er et ondskapsfullt grin, et sleskete glis, eller et hjertelig, åpent flir, så smiler vi. 

Noen kan være påtatte, falske, og det er ikke noe kult. Man sier øynene er et vindu til sjelen, men kan ikke også de merkelige greiene vi gjør med mimikken i ansiktet vårt, være det? Jo, det tror jeg. Et smil forteller ihvertfall meg mye om en person. Vi vet aldri hva vi går til, og vi vet aldri hva vi får. Et smil er egentlig noe rent, noe vakkert og uskyldig, som jeg ikke tror trenger noen dyptgående forklaring eller analyse. Kanskje jeg heller skulle gi meg med en gang, og heller lese videre, og se om Arthur, Ford, Zaphod og Trillian kommer seg ut av tidsløkka som er Milliways - resturangen på universets konstante ende? Eller var, hvem vet? Kommer de noen gang til å se Marvin ogjen, som ble fanget i et parallelt univers, konstruert av Zarniwoop? 

Woop woop ;D

Tjææ, hva mer kan man si om smil?

Jeg elsker det varme, hjertelige smilet. Det du får av en gatemusikant som nettopp har fått penger i lua si, eller et barn som akkurat har spist yndlingsretten sin - Spaaaghetti med Kjøttsauuuus! :-D Hehe, nei hvem vet. Eller kanskje det fraværende, lykkelige men akk så tannløse smilet til en gammel sjøulk som slapp å lage sitt eget søppelbål? Nei, jeg kan ikke svare, haha.

Et lurt og hemmelighetsfullt smil, kanskje på et bilde tatt mens du grublet over meininga med livet? jeg har på et punkt kommet fram til at ting ikke trenger å ha mening, bestandig. Noen ting gjør vi fordi vi har lyst til å se hvor det fører oss.

Det kan være blasst, hvitt og kjølig, men det kan aldri være kjedelig. Smilet forteller bestandig noe, det formidler en historie, en spennende thriller, eller et stemningsfullt dikt. Hvem som vet, nei det vet i alle fall ikke jeg.

Om du har noen tanker om smil, kanskje et favorittsmil - altså type smil - så vil jeg gjerne høre litt om det, kanskje du legger igjen en smilende kommentar under her?

Nå skal jeg lese, og høre videre på en merkelig, og kul sammensatt spilleliste. Jeg sitter på biblioteket, og har litt over en halv time til min siste time for dagen - riktignok en dobbeltime, men det er det vel ingen som bryr seg om? Ikke jeg ihvertfall.

Såååå: Smil og vær glad for hver en dag, som går - så skal du se hvor mange du smitter! 

Fred og kjærleik, og eit varmande smil. <3 :-D

HTL - Me Bloggast!

Grieg er dessverre undervurdert.

Jeg tror jeg trygt kan si at min generasjon - ja kanskje et par generasjoner før vår til og med - undervurderer Grieg. De aller fleste av oss vet nok at det var Grieg som skrev Norsk Dans nr. 2, eller som vi kjenner den - Isbil-sangen, eller Norge Rundt-sangen. Det er ikke den jeg hører på nå, men den er et glimrende eksempel. Den kommer riktig nok snart, etter Norsk Dans nr 1 i (D Minor). Vel, jeg kan ikke nok faguttrykk til å kunne oversette et fullt sangnavn på engelsk, men jeg kan ihvertfall med sikkerhet si at jeg setter pris på musikken.

Det er utrolig sterkt, og den river meg med gang på gang. Avslutningene og innledningene vi idag ser på som klisjeer, er selvfølgelige i denne slags musikk, og uhyre vakkert. 

Åpningen på denne, Norwegian Dance No 1 in D minor, Op. 35 - er bare helt fantastisk stemningsfull. Jeg måtte stirre litt på plata som spinner rundt og rundt der borte, og bare føle harmonien. Vidunderlig.

Hm, det var forferdelig lenge siden jeg har blogget i denne kategorien, det må jeg vel se til å gjøre noe med. 

Og så, et spørsmål: 
Har du et forhold til klassisk musikk - eller skyr du det som pesten?

Jeg har nemlig en teori om at vi idag synes denne musikken er kjedelig, fordi vi har vent oss til at alt skal gå fort og være spennende på andre måter, og vår verden går rett og slett for fort til å kunne lene os tilbake og nyte denne musikken, som ble ladet i en tid da ting ikke behøvde å gå så fort.

HTL - Vi Blogges!
Les mer i arkivet » Juni 2012 » Desember 2011 » Oktober 2010

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits